Aksjeselskap

For å stifte aksjeselskap trengs stiftelsesdokument og aksjekapital. Se asl. § 3-1.

I utgangspunktet kan alle personer være stiftere, så lenge det ikke er snakk om vergemål, konkurskarantene, rar særlovgivning som gir forbud, o.s.v.

Stiftelsesdokument

Et stiftelsesdokument etter asl. § 2-3 har informasjon om stifterne, valgt styre, og eventuelt revisor. I tillegg kommer selskapets vedtekter.

Dokumentet blir til slutt signert av stifterne også sendes det til Brønnøysundregistrene, alternativt kan man stifte selskapet elektronisk via Altinn. Når dette er gjort har stifterne personlig forpliktet seg til å innbetale den tegnede aksjekapitalen.

Inntil selskapet er blitt registrert står man personlig og solidarisk ansvarlig for inngåtte forpliktelser – se asl. § 2-20.

Vedtekter

Et selskaps vedtekter er som "grunnlov" å regne i selskapet, derfor er det viktig at disse stemmer overens med det selskapet har som virksomhet og at de oppdateres hvis virksomheten endres på et senere tidspunkt.

Minstekravet i asl. § 2-2 er at man får på plass selskapets navn, dets hjemstedskommune – der hovedkontoret blir, hva som er selskapets virksomhet, aksjekapitalens størrelse og aksjens pålydende. Det kan også bestemmes andre flertallskrav enn det aksjeloven legger opp til.

Aksjonæravtale

Det er ikke alt som er passende eller ønskelig å ta med i vedtektene siden disse blir offentliggjort sammen med resten av stiftelsesdokumentet. Man har derfor gjerne en aksjonæravtale i tillegg som regulerer viktige forhold aksjonærene i mellom.

Ansvarlig selskap

For å stifte et ansvarlig selskap går man frem på samme måte som for aksjeselskap, men man skriver i stedet en selskapsavtale. Her kan man stort sett bestemme hva som helst – sånn som i aksjonæravtaler. Se sel. § 2-3 for detaljer.

Et viktig punkt: For at hver deltaker skal få lov til å være deltaker i et konkurrerende selskap må man eksplisitt avtale det. Hvis ikke setter loven en stopper for det.

Enkeltpersonforetak

Man stifter ikke enkeltpersonforetak, man bare registrerer seg.

TBC

Når aksjonærer i et selskap avtaler ting seg i mellom er dette aksjonæravtale.

Hvorfor trengs slike avtaler?

Fordi vedtektene er del av stiftelsesdokumentet, og dette blir offentliggjort når selskapet registreres. Derfor kan man ikke ha noe sensitivt der.

Aksjeloven kommer uansett til kort når det gjelder regulering av forhold mellom aksjonærene, så da trengs det aksjonæravtale.

For denne type avtale er det vanlig avtalerett som gjelder. Dette innebærer dermed avtalefrihet, dvs. at man kan avtale stort sett det man ønsker uten at andre kan bry seg. I tillegg kan avtalen selvsagt holdes hemmelig.

Innhold

Denne type avtaler inneholder likevel stort sett det samme:

1. Mål og forretningsplan som man er blitt enig om.
2. Flertallsbestemmelser som overkjører de som er i aksjeloven.
3. Bestemmelser om hvor mange styremedlemmer hver aksjonær får, utifra hvor mye hver enkelt av dem eier av selskapet.
4. Å hindre eller kontrollere panting av aksjer.
5. Kjøps- og salgsrett av aksjene. Eksisterende aksjonærer vil som regel ha forkjøpsrett når nye eller gamle aksjer selges. I tillegg er det vanlig med medsalgsrett – retten til å selge når noen andre selger. Samt medsalgsplikt – salgsplikt når andre selger.
6. Konkurranseklausuler. F.eks. vil en arbeidende aksjonær ikke få lov til å plutselig begynne å jobbe hos en konkurrerende virksomhet.
7. Egne utbyttebestemmelser. F.eks. kan man bli enige om å ikke betale utbytte de første årene fordi man ønsker å reinvestere alt overskudd.
8. Plikt til å skyte inn penger. Noe som kan bli nødvendig hvis egenkapitalen er lav. Løsningen blir da emisjon eller å gi lån.

Merk: Aksjonæravtale er det samme som aksjeeieravtale, men ikke aksjeervervavtale.

En avtale mellom kjøper og selger for et aksjekjøp kalles for aksjeervervavtale.

Det er vanlig at også denne holdes hemmelig, slik som aksjonæravtaler.

Innskudd med andre ting enn penger – for tegning av aksjer, er tingsinnskudd.

Må være noe man kan anslå verdien på og balanseføre. I tillegg må revisor godkjenne.

Siden lovverket er omfattende og en avtale må dekke mye forskjellig brukes det ofte standardavtaler. Da slipper man tidkrevende skriving og en avtale som er dømt til å bli mangelfull.

Det finnes to typer:

1. Egentlig standardavtale – her er det forsøkt å likestille partene best mulig.
2. Uegentlig standardavtale – denne favoriserer ene parten.

TBC

En avtale er rettslig bindende. Her kan en part kreve at avtalen gjennomføres ved tvang. Dvs. søksmål og tvangsprosess med domstolens hjelp. Kontrakter er det samme som avtaler.

Avtaler er viktige for at det siviliserte samfunnet skal fungere. Bare unntaksvis kan avtaler heves (avtl. § 36) og da må det foreligge veldig gode grunner. Hvis hvem som helst kunne gått fra en avtale ville de blitt meningsløse.

Heving av avtaler skjer unntaksvis er det annerledes med avtalebrudd. Dette skjer ofte, altfor ofte. Og den som bryter avtalen må da dekke hele eller delet av det økonomiske tapet til motparten, så lenge det skyldes egne feil.

Forutsetningen for alt over er at det som er avtalt ikke strider mot lov eller «ærbarhet» eller åpenbart er urimelig. En avtale kan heller ikke stride mot annen rett hvis denne er preseptorisk. Slike avtaler vil bare "avskjæres" og bli helt eller delvis verdiløse.

Avtalefrihet

I utgangspunktet er det full avtalefrihet, dvs. at man selv kan bestemme hvem man vil inngå avtaler med og hva som skal være dens innhold.

Formfrihet

Gjensidige avtaler

En avtale trenger ikke være skriftig og signert for å være juridisk bindende. Den kan også være vedtatt muntlig, det blir bare vanskeligere å bevise den.

Det er også mulig å inngå en avtale bare ved å klikke «OK» når man bes om å godta bestemte standardvilkår i en app eller nettside – dette er noe "alle" gjør hele tiden .. (!)

Andre eksempler: Rekke hånden i været når man er på auksjon, oversende anbud i anbudskonkurranser, ..

Den enkleste avtalen er den hvor man aksepterer et tilbud, gjerne ved å trykke «OK». Tilbyder er da vanligvis stor og mektig, mens brukeren er en ubetydelig bøtteknott.

Ensidige avtaler

Det finnes også avtaler hvor den som yter forplikter seg, men ikke mottaker. Dette er tilfelle med f.eks. gaver og testamenter.

Tolkning

Avtaler må tolkes så man kommer frem til en rimelig og fornuftig forståelse av innholdet, her kommer tolkningsteorier og tolkningsdata inn.

Eksempler på tolkningsdata: Hvordan forhandlingene gikk før avtalen, avtalens ordlyd, avtalens formål, avtalens pris, avtalens tidspunkt, innholdet i tidligere avtaler, partenes oppførsel i ettertid, partenes bakgrunn, en fornuftig (bransje)persons forståelse av avtalen, og i tillegg hvordan ulike tolkninger av avtalen stemmer overens med lovverk.

Det finnes i hovedsak to tolkningsteorier: For tolkning av gjensidige avtaler brukes først og fremst tillitsteorien. Og for ensidige avtaler er det viljesteorien som gjelder.

Mangler

Tross avtalefrihet og formfrihet finnes det unntak som gjør en avtale ugyldig.

Mange går på mangler ved partene – se kap 3. i avtaleloven.

Habilitetsmangler

Begge parter må være skikket til å inngå avtaler. Dette er ikke tilfellet hvis man f.eks. er svekket av alder eller sykdom også mases på litt for å inngå i en avtale. Se avtl. § 31.

Samme gjelder også hvis vedkommende er satt under vergemål (se vgml. § 2).

Tilblivelsesmangler

En part kan være utsatt for tvang eller trusler, da gjelder avtl. §§ 28 — 29.

Innholdsmangler

En avtale har innholdsmangel hvis den strider mot preseptorisk lov. F.eks. gir forbrukerkjøpsloven økt beskyttelse til forbrukere, dette kan man ikke avtale seg vekk fra sånn som ved kjøpsloven. Se forbrkjl. § 3 og kjl. § 3.

Ene parten kan ha sveket den andre ved å oppgi uriktige opplysninger (avtl. § 30).

Unntaksvis kan også en avtale bli helt urimelig for ene parten å oppfylle, da kommer avtl. § 36 inn som muliggjør heving, men det skal veldig mye til. Man vil være på god gli f.eks. hvis man har kjøpt noe som viser seg å ikke passe det tiltenkte formålet som lignende ting brukes til, da hjelper ikke engang heftige prisavslag.

TBC

For tolkning av dagens kontraktsrett går det mest i tillitsteorien som sier at det er avtalens objektive innhold som teller. Men det er også vanlig å trekke inn et og annet subjektivt element.

Innenfor avtalerett finnes det en tolkningsteori som sier at partene ikke kan være bundet utover det de subjektivt hadde ment i avtalen. Dette er viljesteorien.

Ved tolkning av ensidige avtaler er det denne teorien som gjelder.

Det som kalles bakgrunnsrett er all generell kontraktslovgivning samt ulovfestet rett (se lovkategorier). Så lenge denne faktisk er deklaratorisk kan den fravikes ved avtaleskriving.

Innenfor avtalerett o.s.v. brukes ofte «måtte ha visst» eller tilsvarende når det foreligger informasjon som man mener at ene parten burde visst om.

Utgangspunktet er hva en gjennomsnittlig person ville skjønt. Og om det er noe veldig bransjespesifikt blir det i stedet en gjennomsnittlig person som har kjennskap til den aktuelle bransjen.

TBC