Standard

Man har en standard når man har klart å formulere definisjoner, regler og eller retningslinjer for hvordan noe skal gjøres, bygges eller settes opp. Dette vil gjerne være beskrevet ned til minste detalj i teknisk dokumentasjon av et eller annet slag.

En standard kan være åpen eller privat. Noen kan i visse situasjoner være obligatoriske, og noen kan ikke velges vekk fordi det kun finnes dårlige alternativer.

Pionerfordeler

Er man førstemann ut i et marked vil man ofte ha to store fordeler:

  1. Lavere kostnader. Kreves det unike ressurser kan disse okkuperes eller så kjøper man til lav pris. I tillegg vil tidsforspranget kunne gi billigere og eller bedre produkter enn det konkurrentene senere klarer å tilby.
  2. Anledning til å sette høyere pris. Dette kommer av at førstemann huskes bedre enn alle som kommer tuslende senere. I tillegg kan man etablere og eie industristandarder som andre gjør seg selv avhengige av. Sum summarum blir kundene avhengige og "innelåst".

Punkt 1 over har umiddelbart en mulig bakside: Følgere kan spare utviklingskostnader ved å lære av / kopiere førstemann.

Hvor stor pionerfordelen er kommer an på hvor gode imiteringshindringer man har sånn generelt, samt vanskeliggjøringen av verdikapring ved innovasjon.

TBC

Strategiske allianser

Som vekststrategi vil ofte integrasjon måtte vurderes. Da kan man velge å inngå i en strategisk allianse, men her finnes det flere typer:

  1. Egenkapitalallianse
    1. Fellesforetak, såkalt «joint venture» på engelsk. Her inngår man i en juridisk bindende avtale om å samarbeide om noe, og hvor risiko og avkastning deles mer eller mindre likt.
  2. Ikke-egenkapitalallianse
    1. Lisensiering, når man f.eks. selger rett til å bruke et patent for en viss periode.
    2. Franchising, å betale en avgift mot at man får låne en veletablert og testet forretningsmodell. Med på kjøpet kommer også stordriftsfordeler.
    3. Langvarige kontrakter, dette er kontrakter mellom kunde og selger over lengre tid.

Verdikjedelokasjon

At forskjellige steder i verden duger best til forskjellige ting er opplagt. Dette utnyttes hver gang et selskap skal plassere eller dele opp verdikjeden sin.

De må da vurdere en rekke faktorer:

  • Tilgjengelighet. Ressursen man trenger må være lett tilgjengelig på det nye stedet.
  • Eget konkurransefortrinn & flyttbarhet. Om man har et konkurransefortrinn basert på interne ressurser og kapabiliteter må disse være flyttbare dit man vurderer å etablere seg.
  • Omsettelighet. Til enklere det er å frakte en vare eller tilby en tjeneste over landegrenser til mer handlerom har man. Tjenester konsumeres ofte når de ytes, så disse er vanskeligere å flytte enn tradisjonell vareproduksjon.
  • Politiske avveininger. Om det er visse typer virksomhet som gis incentiver eller har restriksjoner må dette tas stilling til.

Her må man gjøre en grundig undersøkelse også velges det stedet som passer best.

TBC

Valget mellom spesialisering og integrasjon

Når man velger mellom utvidelse av forretningsområde (dvs. integrasjon) og bruk av markeder i stedet for å gjøre ting selv (dvs. spesialisering), er det i hovedsak tre forskjellige faktorer som bør vurderes. Dette er samdriftsfordel, transaksjonskostnader og økt forretningskompleksitet.

Økt forretningskompleksitet kommer av at selskapets ansatte får flere typer arbeidsoppgaver, og disse drar gjerne selskapet i forskjellige retninger. Man må stadig velge hva som skal prioriteres. Man får splittet fokus. Dette vanskeliggjør selvsagt ledelse og strategiarbeid.

Integrasjon

Det er fristende med integrasjon når man får samdriftsfordel og eller sparte transaksjonskostnader. Og uten at forretningskompleksiteten øker drastisk. Men å integrere kan kreve mye kapital, tid og kunnskaper for å komme igang.

Om man velger denne løsningen er andre fordeler den økte kontrollen over det som lages. Muligheten for raskere produktendringer. Og mindre informasjonslekkasjer.

Om markedet er lite eller ikke-eksisterende har man i realiteten ikke noe valg.

Spesialisering

Finnes det et fungerende marked er det ofte best å heller kjøpe/«outsource». Men hvor mye markedsmakt selgerne har er viktig.

Transaksjonskostnad

Når man bruker et marked vil det ofte oppstå en eller flere transaksjonskostnader.

Først kommer søkekostnader, dvs. kostnader som oppstår for å finne en kjøper eller selger. Deretter har man gjerne prisforhandling, kontraktskriving (dvs. avtaleinngåelse) og mulig "overvåkning" av motpart for å bekrefte innfrielse.

Om motpart bryter avtalen kan rettslige skritt bli utfallet, dette er tidkrevende og dyrt.

Produktlivssyklus

Alle produkttyper har en livssyklus som består av fire forskjellige faser:

  1. Introduksjon – et nytt produkt som lanseres vil først bare få «innovatører» som kunder. Dette er eventyrlystne og nysgjerrige typer som ofte prøver nye ting. Salgsvolumet vil her være lite og konkurrentene ganske fraværende. Dermed blir lønnsomheten også dårlig, eventuelt negativ.
  2. Vekst – når produktet tar av fordi "vanlige" brukere har fattet interesse vokser salgsvolumet raskt. (Kan utløses av at dominant design og mulige tekniske standarder etableres.) Her øker lønnsomheten, noe som igjen tiltrekker flere konkurrenter.
  3. Modning – etter en stund vil salgsvolumet stabilisere seg og senere gå ned. Antall konkurrenter vil avta, men lønnsomheten forblir høy.
  4. Tilbakegang – når produktet er forbi modningsfasen er det "døende". Da går både salgsvolum og lønnsomheten ned. Det blir også enda færre konkurrenter.

Stordriftsfordel og produktdifferensiering (se konkurransefortrinn) vil gå fra liten under introduksjonsfasen og vekstfasen, til å bli høy både for modningsfasen og tilbakegangsfasen.

Både etterspørsel og ny kunnskap sørger for at syklusen beveger seg fremover.


Jeg synes begrepet produktlivssyklus er mest passende å bruke, men andre bruker ofte industrilivssyklus eller markedslivssyklus. Det spiller i grunn liten rolle så lenge man forstår at en produkttype / et marked / en bestemt industri har en begrenset levetid og til slutt dør. Eller så vil den i det minste forandre seg veldig. Hvor lang tid dette tar varierer.

Et annet begrep er diffusjonsprosess, og diffusjon betyr spredning. Altså handler det om hvor langt ut produktet har spredd seg. Er kunden er innovatør eller tidlig bruker o.s.v.

Verdikjede

En produksjonsbedrift har en rekke forskjellige enheter/avdelinger. Disse utgjør bedriftens verdikjede hvor råvarer blir til ferdige produkter som etterpå selges:

Verdikjedekonseptet passer ikke for handelsvirksomheter da det ikke er verdiskapning her, men kjøp av varer for videresalg.

Man har også den overordnede totale verdikjeden som strekker seg helt fra råvarer og frem til kunden. Men bare de færreste selskaper eier denne.