Bakkenblogg

Hvordan en tekst er bygd opp, dvs. hvordan handlingen skrider fremover, er hva komposisjon handler om. Dette er viktig for at leseren skal klare å holde følge.

Man trenger en god start som fenger leseren (f.eks. «in medias res«), et passe antall opp- og nedturer, kanskje noen frempek her og der, antagelig mange lange tilbakeblikk, og så til slutt en passende avslutning (f.eks. repeterende).

Hvor omfattende dette blir, er selvsagt avhengig av valgt sjanger. Uansett må alt henge sammen og skape en helhet, det kan ikke være stakkato. Da mister man leseren.

Valg av komposisjon, dens utforming, er et ikke-språklig litterært virkemiddel. Den er del av den skjulte argumentasjonen, da leser kan påvirkes uten å skjønne det.

TBC

Hvis en tekst avsluttes slik den startet, er det snakk om sirkelkomposisjon. Dette er et ikke-språklig litterært virkemiddel for å signalisere repetisjon, at ting gjentar seg.

Dette virkemiddelet er del av det som kalles den skjulte argumentasjonen.

Det motsatte av frempek er tilbakeblikk, også kalt retrospektiv teknikk. Det som har skjedd i fortiden vil som regel påvirke hva en person gjør, føler og tenker i nåtiden. Å bruke tilbakeblikk er veldig vanlig i det meste av skjønnlitteraturen.

Tilbakeblikk er et ikke-språklig litterært virkemiddel for skjult argumentasjon.

Når leser gis et hint om hva som venter er dette et frempek. (Motsatt av tilbakeblikk.) Dette kan gjennomføres på mange måter, både direkte og indirekte.

En skildring (dvs. beskrive) av et miljø, en person, en atmosfære, osv., kan ofte være nok til at man begynner å forutse hvor dette bærer hen. Eventuelt kan man bruke en dialog. Kun fantasien setter grenser for hvordan man skal gi hint til leser.

Frempek er et ikke-språklig litterært virkemiddel, del av den skjulte argumentasjonen.

Hvordan man forteller en historie har alt å si. Man kan ha personal synsvinkel eller autoral. Førstnevnte betyr at man er inni hodet på en person. Da bruker man jeg hele tiden, og forteller fra denne personen sitt ståsted.

Om det i stedet er autoral, står man på utsiden og beskriver det som skjer. Enten med innsikt i personers tanker og følelser, eller ikke i det hele tatt.

Valg av synsvinkel er del av den skjulte argumentasjonen. Den kan påvirke mottaker uten at vedkommende skjønner det. Den er et litterært virkemiddel, men ikke språklig.

Et setningsfragment, samme som setningsemne og setningsekvivalent, er setninger hvor subjektet eller verbalet mangler. Dette gjøres for å få økt dramatikk. Noen eksempler: «Drept med økt», «falt i elv», «lyden av sirener», osv.

Dette virkemiddelet blir del av den skjulte argumentasjonen.

Når man henter uttrykk eller talemåter fra kjente verker, men gjør det skjult, så er det snakk om en allusjon. Eksempler på verker som det ofte hentes ting fra, kan være Bibelen, gresk mytologi og visse eldre klassiske amerikanske filmer.

Siden slike skjulte referanser kan være til gamle verker, betyr det at man kanskje må bryte de vanlige grammatiske reglene som gjelder idag. Eventuelt må man skrive om litt det man låner.

Dette virkemiddelet blir del av den skjulte argumentasjonen.

Når man bruker symboler, ord eller uttrykk i overført betydning, f.eks. «blid som ei sol», så er dette et språkbilde. Det er figurativt ment (dvs. billedlig = «karakter av et bilde»), og ikke noe som skal tolkes bokstavelig talt.

Man har symboler, sammenligninger/metaforer, beskjelinger/personifiseringer og klisjéer. Språklige virkemidler er litterære virkemidler, del av den skjulte argumentasjonen.

Om man tillegger dyr eller ting menneskelige egenskaper, kalles dette besjeling. Trær som snakker, stjerner som stirrer på deg, dyr som tenker, osv. er noen eksempler.

Hvis det i stedet er noe abstrakt, som tanker eller følelser, er det snakk om personifisering. Kjærlighet gjør deg blind, døden er en figur i svart kappe, osv.

Dette virkemiddelet blir del av den skjulte argumentasjonen.