IFRS vs. GRS

GRS baserer seg på regnskapslovens grunnleggende regnskapsprinsipper (rskl. § 4-1) og dens vurderingsregler (rskl. kap. 5). IFRS derimot er en haug med detaljregulerte og omfattende standarder – noen gamle (IAS) og noen nye (IFRS).

Totalt er GRS på mindre enn 500 sider, mens IFRS har rundt 2500. Så om man står fast med noe i IFRS har man ikke funnet riktig regel. I GRS derimot må man kanskje finne sin egen løsning, som da skal baseres på de grunnleggende prinsippene (se øverst).

Dette innlegget er et forsøk på å lage en oversikt over de viktigste forskjellene mellom de to regnskapsspråkene – altså GRS og IFRS.

Den største forskjellen er antagelig bruken av virkelig verdi i IFRS. I tillegg er IFRS balanseorientert. Se balanseorientert vs. resultatorientert for mer.

Virkelig verdi

GRS er basert på historisk kost ved gjennomførte transaksjoner. Det aller meste vurderes derfor til anskaffelseskosten man hadde. Også gjør man fradrag med av– og nedskrivninger, og helt uten mulighet for oppskrivning. Det er kun unntak for markedsbaserte finansielle omløpsmidler som vurderes til virkelig verdi.

Etter GRS handler det om å være forsiktig mens IFRS legger opp til at man skal være realistisk og forholde seg til virkelig verdi (dvs. «fair value» på engelsk).

Virkelig verdi har derfor sin egen standard: IFRS 13. Denne gjør det klart at man skal forholde seg til markedsbaserte størrelser. Den erstatter veiledning rundt virkelig verdi i andre standarder og brukes både for eiendeler og forpliktelser.

Finansielle instrumenter, biologiske eiendeler, investeringseiendommer og aksjebasert betaling er noe av det som kan eller skal vurderes til virkelig verdi.

Utbytte

Etter GRS kan et foreslått utbytte balanseføres. Det kan også inntektsføres raskt hos en investor p.g.a. opptjeningsprinsippet.

Med IFRS må man derimot vente på at generalforsamlingen skal vedta. Og siden det ikke finnes noe opptjeningsprinsipp må man vente helt til det kommer før det kan regnskapsføres.

Varige driftsmidler

Etter IFRS skal man forholde seg til restverdi ved avskrivninger. Det kreves også at man dekomponerer når man avskriver/nedskriver. Da gis hver del en egen avskrivningstid og avskrivningssats.

I Norge har man tidligere antatt at restverdi automatisk blir null. I tillegg har man latt være å gjøre dekomponeringer. At det er lettvint praksis her forklares kanskje ved at det ikke finnes noen norsk standard for varige driftsmidler.

Eiendom

Med GRS balanseføres all eiendom til anskaffelseskost og avskrives. IFRS gjør derimot et skille mellom investeringseiendom og eierbenyttet eiendom. Ta en titt på innlegget investeringseiendom vs. eierbenyttet eiendom for mer info.

Goodwill

Etter GRS skal goodwill avskrives, men dette er ikke tilfellet i IFRS.

Tankegangen er at forretningsverdien stadig vil fornye seg og dermed blir det feil å avskrive den. Man kan riktignok gjøre nedskrivningstest for å prøve å finne verdifallet, men dette er vanskelig og upålitelig.

Hvis goodwill er negativ er det i stedet snakk om «badwill». Etter GRS skal denne inntektsføres over 5 år. Etter IFRS gjør man det øyeblikkelig.

Noter

Det som bidrar mest til å gjøre IFRS omfattende er det massive notekravet.

IFRS har langt mer detaljerte og omfattende notekrav enn GRS. Mye av årsaken er at når det brukes virkelig verdi og skjønnsmessige vurderinger må leser gis informasjon om forutsetninger og metodevalg.

Hvilke grunnleggende måleregler og regnskapsprinsipper man bruker må også være med, i tillegg skal det gis sammenligningsinformasjon.

Annet

Børsnoterte foretak har plikt til å følge IFRS.

Hvis morselskap i konsern benytter IFRS bør datterselskaper minst bruke forenklet IFRS, dermed slipper man å omarbeide selskapsregnskaper.

TBC

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.