For at det skal åpnes konkurs må det være (grunn til å tro at det er) insolvens slik konkursloven (kkl.) krever i §§ 60 — 63, kap. 8. Ofte er det Skatteetaten som slår et selskap konkurs p.g.a. manglende innbetalte offentlige avgifter. Andre kreditorer vil i det lengste unngå å begjære konkurs fordi de må betale gebyr på over 50 tusen NOK.
Unntaket er ansatte som ikke har fått utbetalt lønn eller feriepenger. Disse bør begjære konkurs ganske raskt. Da gis de statlig lønnsgaranti. Og de slipper gebyret. Hvis den ansatte lar være å gjøre noe vil vedkommende miste lønnskravet sitt.
Hvis det derimot er skyldner selv som begjærer konkurs kalles det for oppbud.
Det kan også åpnes konkurs hvis det er brutt pålagte plikter ved tvangsakkord (kkl. § 65), rettslig gjeldsforhandling mislyktes, eller når selskapet opphører med tvang (f.eks. tvangsopphør av aksjeselskap) hvor det ikke tas stilling til insolvens fordi selskapet tydeligvis ikke er "friskt".
Etter konkursåpning mister man all råderett over selskapet og dets eiendeler. Det oppnevnes bostyrer som tar over. Og bostyrers jobb er å skaffe penger i kassa, dvs. penger som skal fordeles på kreditorer. Disse betales slik deknl. kap. 9 bestemmer. Her kan det bli aktuelt med omstøtelse en eller mange ganger.
Selv om konkursboet inneholder alle selskapets eiendeler er det et nytt rettssubjekt, og det har i tillegg anledning til å tre inn i de avtaler som selskapet hadde. Dette gir bostyrer anledning til å fortsette driften. F.eks. kan det være snakk om tilvirkningskontrakter som nesten er ferdige. Da vil det lønne seg å fullføre hvis det betales ut en stor slump penger til slutt. Her må man i tillegg blant annet tre inn i arbeidskontrakter med de ansatte.
Likevel er det slik at de fleste kreditorer som regel får lite eller ingenting tilbake ved en konkurs, fordi alt av verdi er borte. Eiendeler uten økonomisk verdi vil det derimot alltid være. Disse kan «abandoneres» (kkl. § 117b). Dvs. at man opphever konkursbeslaget i de og gir de tilbake til selskapet.
TBC