Gjeldsforhandling

Hvis et selskap har gjeldsproblemer, dvs. gjeld de ikke klarer å innfri p.g.a. illikviditet, kan det bli nødvendig med gjeldsforhandlinger. Dette kan gjøres både med og uten hjelp fra domstolen.

Om man gjør det på egenhånd vil man ha full handlefrihet, dvs. at man kan søke bistand fra hvem som helst, og deretter forsøke alt mulig rart for å få løst problemet.

Hvis man derimot drar inn domstolen (kkl. § 2) blir det oppnevnt ei gjeldsnemd (kkl. kap. 2 til 4) som på mange måter blir som et femte hjul på vogna. Og ikke p.g.a. det økte byråkratiet, men fordi dette er personer valgt av tingretten som man kanskje ikke har tiltro til.

Disse skal være med å bestemme over den videre driften av selskapet og forslaget til gjeldsordning – i tråd med enten frivillig gjeldsordning (kkl. kap. 5) eller tvangsakkord (kkl. kap. 6).

Ved frivillig gjeldsordning må alle kreditorer man får kontakt med stemme ja.

Dette er annerledes for tvangsakkord. Her er det tvang når alminnelige krav får minst 25% dekning (kkl. § 30) og det er et visst flertall (kkl. § 43) som godtar det. En gjeldsordning skal i utgangspunktet behandle alle kreditorer likt. Akkorden vil likevel ikke gjelde skatter og avgifter til det offentlige, lønn til ansatte, samt de som har panterettigheter. Se deknl. kap. 9 for full oversikt. Heller ikke de kreditorer man kan kreve motregning mot tas med, så lenge motkravet dekker hovedkravet [kkl. § 55 (3)].

Til tross for at det altså finnes mulighet for å få hjelp til gjeldsforhandling, fra domstolen, vil de fleste likevel ikke velge dette. Årsaken er at konkursåpning ofte blir resultatet hvis man feiler. Se kkl. § 57 i kap. 6. Dessuten kan gjeldsforhandlinger med hjelp av domstolen bli offentliggjort (kkl. § 6). Dette er ikke heldig for omdømmet o.s.v.

Hvis man likevel velger rettslig gjeldsforhandling er det noen fordeler: Man gis beskyttelse mot konkurs (kkl. § 16) og utlegg (kkl. § 17).

TBC

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.