IFRS har flere metoder for å fastsette verdi, en av dem er kalt verdireguleringsmodellen (VRM). Denne modellen er på mange måter en gyllen middelvei mellom det å bruke anskaffelseskost med avskrivninger+nedskrivninger og IFRS’ virkelige verdi (som er markedsverdi) uten forringelseskostnader.

Med VRM balansefører man første gangen med utgangspunkt i anskaffelseskost. Også foretar man avskrivninger (slik som i GRS) senere år som vanlig. Men i tillegg skal man gjøre verdireguleringer – enten positive eller negative, når fastsatt verdi avviker vesentlig fra den virkelige.

Positiv verdivurdering tas som inntekt i utvidet resultat. Dette gir økt utsatt skatt (se SØMF vs. SRMF) og økt skattekostnad som også føres opp. Differansen mellom inntekten og økningen i utsatt skatt føres opp i verdireguleringsreserven – et fond for urealisert gevinst. Dette er bundet egenkapital, dermed kan man ikke manipulere utbyttegrunnlaget.

Får man en negativ verdivurdering skal denne helt eller delvis reversere tidligere virkninger av positive verdivurderinger. Effekten av negative verdivurderinger føres ellers over det ordinære resultatet. Senere postive verdivurderinger må da helt eller delvis reversere disse.

VRM passer fint når man har dårlig informasjon om hva som til enhver tid er den faktiske virkelige verdien – altså markedsverdien, for en bestemt eiendel. Altså er modellen veldig hjelpsom. Og ikke nok med det; den slår også to fluer i èn smekk ved å både 1) vise slitasje/forbruk (via avskrivninger), samtidig som 2) balanseført verdi er nærme den virkelige verdien.

I IFRS har man noe som heter for utvidet resultat – «other comprehensive income» (OCI) på engelsk. Her plasserer man de inntekter og kostnader som etter IFRS skal holdes utenfor det vanlige resultatet.

TBC

Regnskapsloven har flere bestemmelser som handler om virkelig verdi, men ikke alle handler om markedsverdi.

Hva som menes med virkelig verdi i loven kommer an på temaet:

• Transaksjonsprinsippet – rskl. § 4-1 første ledd punkt 1. Med virkelig verdi her menes pengeverdien til vederlaget på tidspunktet for transaksjonen.
• Avskrivninger – rskl. §§ 5-2 og 5-3. Her menes det gjenvinnbart beløp selv om det står virkelig verdi.
• Finansielle omløpsmidler – rskl. § 5-8. Her er det faktisk markedsverdi.

Virkelig verdi i IFRS er langt mindre forvirrende.

I et konsernregnskap behandler man alle selskaper i konsernet som om det var et samlet selskap. Dette legger føringer for hvordan transaksjoner mellom mor og datter/døtre regnskapsføres.

Et konsernregnskap har samme type innhold som vanlige årsregnskap. Og det bygger på selskapsregnskapene (rskl. § 3-6) til hvert selskap i konsernet som må omarbeides hvis det er brukt andre prinsipper.

Det er morselskapet i konsernet som utarbeider konsernregnskapet. Vanligvis vil man her lage et kombinert årsregnskap, med f.eks. to kolonner, for å liste opp opplysninger både fra konsernregnskapet og (mor)selskapets eget selskapsregnskap.

Unntaket er når det er et underkonsern med et enda større morselskap som i stedet gjør jobben (rskl. § 3-7). Da slipper dette (under)konsernet å lage eget konsernregnskap.

Hvis et konsern innfrir kravene for å være lite foretak slipper de også.

Noen ganger kan morselskapet ha "ubetydelige" datterselskaper som ikke bidrar nevneverdig til konsernet, disse kan man da la være å ta med (rskl. § 3-8).

Justeringer

Når man utarbeider konsernbalansen må man stryke mors eierandeler (f.eks. aksjer) i datter/døtre, fordi dette blir å eie seg selv og er uten verdi. Morselskapets balanse blir ellers urørt. Når det gjelder datter/døtre ignoreres egenkapitalen også tar man inn eiendeler og gjeld.

Har man gjort merverdianalyse kan det være merverdier som må tas med. Disse må man da forholde seg til både i balansen og resultatet. Andre justeringer kan også bli nødvendig, f.eks. endring i forpliktelser.

Både transaksjoner som elimineres og merverdier gir midlertidige forskjeller (se SØMF vs. SRMF) og derfor påvirkes skattekostnad og utsatt skatt.

TBC

Innenfor IFRS forholder man seg til to typer av eiendom:

• Investeringseiendom. Her er det snakk om eiendom som man investerer i. Dette gjør man mot å få avkastning i en eller annen form over tid. Det kan f.eks. være snakk om leieinntekter eller bare den generelle verdistigningen som da gir fortjeneste ved salg en gang i fremtiden. Her oppstår det altså egne kontantstrømmer p.g.a. eiendommen i seg selv.
• Eierbenyttet eiendom. Dette er ganske opplagt eiendom som eieren selv benytter. Det kan være for produksjon, levering, salg, kundeservice, eller hva enn eier ønsker. Her oppstår det ikke noen egen kontantstrøm slik som over. Dette gjelder også for eiendom ment for videresalg som del av vanlig virksomhet.

For investeringseiendom gjelder IAS 40. Her gjør man verdivurdering etter historisk kost med av-, og nedskrivninger. Eller så benytter man i stedet virkelig verdi. Valgt modell gjelder da alle investeringseiendommer, så lenge verdien lar seg måle pålitelig.

Eierbenyttet eiendom er regulert i IAS 16. Her vurderer man likt etter både GRS og IFRS fordi eiendommen behandles som del av varelager.

Virkelig verdi etter IFRS 13 kommer i flere former. Markedspris i et velfungerende, aktivt og åpent marked er å foretrekke. Dessverre er ikke dette alltid mulig å oppdrive, da må et alternativ brukes i stedet.

Et hierarki for virkelig verdi:

1. Markedspris for identisk produkt i et aktivt og åpent marked.
2. Andre observerbare opplysninger, som pris på produkter som ligner eller pris på identisk produkt i annet marked.
3. Ikke-observerbare opplysninger, dvs. man blir nødt til å beregne verdi selv.

TBC

GRS baserer seg på regnskapslovens grunnleggende regnskapsprinsipper (rskl. § 4-1) og dens vurderingsregler (rskl. kap. 5). IFRS derimot er en haug med detaljregulerte og omfattende standarder – noen gamle (IAS) og noen nye (IFRS).

Totalt er GRS på mindre enn 500 sider, mens IFRS har rundt 2500. Så om man står fast med noe i IFRS har man ikke funnet riktig regel. I GRS derimot må man kanskje finne sin egen løsning, som da skal baseres på de grunnleggende prinsippene (se øverst).

Dette innlegget er et forsøk på å lage en oversikt over de viktigste forskjellene mellom de to regnskapsspråkene – altså GRS og IFRS.

Den største forskjellen er antagelig bruken av virkelig verdi i IFRS. I tillegg er IFRS balanseorientert. Se balanseorientert vs. resultatorientert for mer.

Virkelig verdi

GRS er basert på historisk kost ved gjennomførte transaksjoner. Det aller meste vurderes derfor til anskaffelseskosten man hadde. Også gjør man fradrag med av– og nedskrivninger, og helt uten mulighet for oppskrivning. Det er kun unntak for markedsbaserte finansielle omløpsmidler som vurderes til virkelig verdi.

Etter GRS handler det om å være forsiktig mens IFRS legger opp til at man skal være realistisk og forholde seg til virkelig verdi (dvs. «fair value» på engelsk).

Virkelig verdi har derfor sin egen standard: IFRS 13. Denne gjør det klart at man skal forholde seg til markedsbaserte størrelser. Den erstatter veiledning rundt virkelig verdi i andre standarder og brukes både for eiendeler og forpliktelser.

Finansielle instrumenter, biologiske eiendeler, investeringseiendommer og aksjebasert betaling er noe av det som kan eller skal vurderes til virkelig verdi.

Utbytte

Etter GRS kan et foreslått utbytte balanseføres. Det kan også inntektsføres raskt hos en investor p.g.a. opptjeningsprinsippet.

Med IFRS må man derimot vente på at generalforsamlingen skal vedta. Og siden det ikke finnes noe opptjeningsprinsipp må man vente helt til det kommer før det kan regnskapsføres.

Varige driftsmidler

Etter IFRS skal man forholde seg til restverdi ved avskrivninger. Det kreves også at man dekomponerer når man avskriver/nedskriver. Da gis hver del en egen avskrivningstid og avskrivningssats.

I Norge har man tidligere antatt at restverdi automatisk blir null. I tillegg har man latt være å gjøre dekomponeringer. At det er lettvint praksis her forklares kanskje ved at det ikke finnes noen norsk standard for varige driftsmidler.

Eiendom

Med GRS balanseføres all eiendom til anskaffelseskost og avskrives. IFRS gjør derimot et skille mellom investeringseiendom og eierbenyttet eiendom. Ta en titt på innlegget investeringseiendom vs. eierbenyttet eiendom for mer info.

Goodwill

Etter GRS skal goodwill avskrives, men dette er ikke tilfellet i IFRS.

Tankegangen er at forretningsverdien stadig vil fornye seg og dermed blir det feil å avskrive den. Man kan riktignok gjøre nedskrivningstest for å prøve å finne verdifallet, men dette er vanskelig og upålitelig.

Hvis goodwill er negativ er det i stedet snakk om «badwill». Etter GRS skal denne inntektsføres over 5 år. Etter IFRS gjør man det øyeblikkelig.

Noter

Det som bidrar mest til å gjøre IFRS omfattende er det massive notekravet.

IFRS har langt mer detaljerte og omfattende notekrav enn GRS. Mye av årsaken er at når det brukes virkelig verdi og skjønnsmessige vurderinger må leser gis informasjon om forutsetninger og metodevalg.

Hvilke grunnleggende måleregler og regnskapsprinsipper man bruker må også være med, i tillegg skal det gis sammenligningsinformasjon.

Annet

Børsnoterte foretak har plikt til å følge IFRS.

Hvis morselskap i konsern benytter IFRS bør datterselskaper minst bruke forenklet IFRS, dermed slipper man å omarbeide selskapsregnskaper.

TBC

Både International Accounting Standard (IAS) og International Financial Reporting Standards (IFRS) er standarder som egentlig har det samme opphavet.

IAS kom først, utgitt av International Accounting Standards Committee (IASC). Denne komitèen fantes fra 1973 til 2000. Året 2001 ble IASC til International Accounting Standards Board (IASB) og de begynte å utarbeide IFRS i stedet for.

Den særnorske forenklede IFRS-standarden kan benyttes av alle regnskapspliktige som ikke er pålagt å følge full IFRS. Se rskl. § 3-9.

Her låner man fra både IFRS og GRS. Vurderingsreglene avviker lite fra IFRS. Men man må følge regnskapsloven for utforming av oppstillingsplaner (rskl. kap. 6) og noter (rskl. kap. 7).

Med forenklet IFRS blir det enklere å utarbeide konsernregnskap når mor i konsernet rapporterer i tråd med IFRS.

(Forenklet IFRS er ikke det samme som IFRS for SMEs. Dette er en IFRS-standard for små- og mellomstore foretak. Det er ikke anledning til å bruke denne enda i Norge.)

Relevant lesestoff: Forskrift om forenklet anvendelse av internasjonale regnskapsstandarder