Siden lovverket er omfattende og en avtale må dekke mye forskjellig brukes det ofte standardavtaler. Da slipper man tidkrevende skriving og en avtale som er dømt til å bli mangelfull.
Det finnes to typer:
TBC
En avtale er rettslig bindende. Her kan en part kreve at avtalen gjennomføres ved tvang. Dvs. søksmål og tvangsprosess med domstolens hjelp. Kontrakter er det samme som avtaler.
Avtaler er viktige for at det siviliserte samfunnet skal fungere. Bare unntaksvis kan avtaler heves (avtl. § 36) og da må det foreligge veldig gode grunner. Hvis hvem som helst kunne gått fra en avtale ville de blitt meningsløse.
Heving av avtaler skjer unntaksvis er det annerledes med avtalebrudd. Dette skjer ofte, altfor ofte. Og den som bryter avtalen må da dekke hele eller delet av det økonomiske tapet til motparten, så lenge det skyldes egne feil.
Forutsetningen for alt over er at det som er avtalt ikke strider mot lov eller «ærbarhet» eller åpenbart er urimelig. En avtale kan heller ikke stride mot annen rett hvis denne er preseptorisk. Slike avtaler vil bare "avskjæres" og bli helt eller delvis verdiløse.
I utgangspunktet er det full avtalefrihet, dvs. at man selv kan bestemme hvem man vil inngå avtaler med og hva som skal være dens innhold.
En avtale trenger ikke være skriftig og signert for å være juridisk bindende. Den kan også være vedtatt muntlig, det blir bare vanskeligere å bevise den.
Det er også mulig å inngå en avtale bare ved å klikke «OK» når man bes om å godta bestemte standardvilkår i en app eller nettside – dette er noe "alle" gjør hele tiden .. (!)
Andre eksempler: Rekke hånden i været når man er på auksjon, oversende anbud i anbudskonkurranser, ..
Den enkleste avtalen er den hvor man aksepterer et tilbud, gjerne ved å trykke «OK». Tilbyder er da vanligvis stor og mektig, mens brukeren er en ubetydelig bøtteknott.
Det finnes også avtaler hvor den som yter forplikter seg, men ikke mottaker. Dette er tilfelle med f.eks. gaver og testamenter.
Avtaler må tolkes så man kommer frem til en rimelig og fornuftig forståelse av innholdet, her kommer tolkningsteorier og tolkningsdata inn.
Eksempler på tolkningsdata: Hvordan forhandlingene gikk før avtalen, avtalens ordlyd, avtalens formål, avtalens pris, avtalens tidspunkt, innholdet i tidligere avtaler, partenes oppførsel i ettertid, partenes bakgrunn, en fornuftig (bransje)persons forståelse av avtalen, og i tillegg hvordan ulike tolkninger av avtalen stemmer overens med lovverk.
Det finnes i hovedsak to tolkningsteorier: For tolkning av gjensidige avtaler brukes først og fremst tillitsteorien. Og for ensidige avtaler er det viljesteorien som gjelder.
Tross avtalefrihet og formfrihet finnes det unntak som gjør en avtale ugyldig.
Mange går på mangler ved partene – se kap 3. i avtaleloven.
Begge parter må være skikket til å inngå avtaler. Dette er ikke tilfellet hvis man f.eks. er svekket av alder eller sykdom også mases på litt for å inngå i en avtale. Se avtl. § 31.
Samme gjelder også hvis vedkommende er satt under vergemål (se vgml. § 2).
En part kan være utsatt for tvang eller trusler, da gjelder avtl. §§ 28 — 29.
En avtale har innholdsmangel hvis den strider mot preseptorisk lov. F.eks. gir forbrukerkjøpsloven økt beskyttelse til forbrukere, dette kan man ikke avtale seg vekk fra sånn som ved kjøpsloven. Se forbrkjl. § 3 og kjl. § 3.
Ene parten kan ha sveket den andre ved å oppgi uriktige opplysninger (avtl. § 30).
Unntaksvis kan også en avtale bli helt urimelig for ene parten å oppfylle, da kommer avtl. § 36 inn som muliggjør heving, men det skal veldig mye til. Man vil være på god gli f.eks. hvis man har kjøpt noe som viser seg å ikke passe det tiltenkte formålet som lignende ting brukes til, da hjelper ikke engang heftige prisavslag.
TBC
For tolkning av dagens kontraktsrett går det mest i tillitsteorien som sier at det er avtalens objektive innhold som teller. Men det er også vanlig å trekke inn et og annet subjektivt element.
Innenfor avtalerett finnes det en tolkningsteori som sier at partene ikke kan være bundet utover det de subjektivt hadde ment i avtalen. Dette er viljesteorien.
Ved tolkning av ensidige avtaler er det denne teorien som gjelder.
Det som kalles bakgrunnsrett er all generell kontraktslovgivning samt ulovfestet rett (se lovkategorier). Så lenge denne faktisk er deklaratorisk kan den fravikes ved avtaleskriving.
Innenfor avtalerett o.s.v. brukes ofte «måtte ha visst» eller tilsvarende når det foreligger informasjon som man mener at ene parten burde visst om.
Utgangspunktet er hva en gjennomsnittlig person ville skjønt. Og om det er noe veldig bransjespesifikt blir det i stedet en gjennomsnittlig person som har kjennskap til den aktuelle bransjen.
TBC
Loggføring av styremøte og generalforsamling gjøres i det som heter for protokoll.
Her skriver man ned hvem som er til stede, dato, sted, saker som behandles, o.s.v.
Om protokollen mangler kan man ikke i ettertid undersøke hvem som har tatt avgjørelser og om de har vært forsvarlige. Dette er manglende aktsomhet.
Det finnes flere typer ansvar – noen er mer kjente enn andre.
Det er ofte trafikkrelaterte nyheter hvor noen har forårsaket en ulykke. Vedkommende kan da bebreides for dette og få subjektivt ansvar hvis det var:
Det er ikke bare i trafikken at dette gjelder selvsagt. Subjektiv skyld gjelder for "alt" og er hovedregelen man faller tilbake på når objektiv skyld ikke finnes.
Når subjektiv skyld foreligger og handlingen klart er rettsstridig (i stedet for å være akseptert i samfunnet), vil dette kunne utløse erstatningsplikt ved skade. Man kan også møtes med regresskrav fra forsikringsselskap.
Subjektivt ansvar kalles også for «culpaansvar».
Her har man ansvar for noe, selv om man ikke har gjort noe galt. Både i erstatningsrett og avtalerett ser man ofte objektivt ansvar, men man finner det også andre steder. Se kontrollansvar.
Hvis objektivt ansvar mangler vil man falle tilbake på subjektivt.
En arbeidsgiver er ansvarlig for ansattes uaktsomhet. (Men kun på arbeidsplassen selvsagt, ikke når arbeidstaker har fritid.)
Hvis man går inn i kontrakt med noen og disse benytter eksterne medhjelpere, er de fortsatt ansvarlige selv om det ikke er dem selv som gjør en slett jobb.
Objektivt ansvar gjelder også biler. Hvis en bil gjør skade så må forsikringsselskapet som dekker bilen ta kostnaden.
TBC
For å skape erstatningsplikt trengs det tre stk. "ingredienser":
Det finnes både lovbestemt erstatningsplikt og avtalebasert hvor partene selv bestemmer.
TBC
Den som skal sørge for at noe blir gjort har objektivt ansvar for at det gjøres. Vedkommende har kontrollansvaret – dvs. ansvar for de hendelser som skjer i hans «kontrollsfære». Om det skjer noe som fører til at avtalen ikke kan holdes er det han som må ta støyten, siden han tok risikoen.
Et godt eksempel er kjl. § 22 som åpner for blant annet erstatning om ting ikke leveres innen avtalte frister. For å slippe dette må det ha skjedd noe ganske ekstraordinært som er utenfor partens kontroll, og som ikke lar seg overvinne. Se kjl. § 27 første ledd.