Hvem trenger egentlig økonomisk informasjon i en virksomhet?
Det korte svaret: Alle.
Det lange svaret: Enhver ansatt i en virksomhet vil som regel ta beslutninger som påvirker økonomien til virksomheten på en eller annen måte, og i større eller mindre grad. Det er derfor selvsagt at disse ikke bare må få den informasjonen som er relevant for den jobben de skal gjøre, men at de også gis tilbakemeldinger på jobb utført.
Balansert målstyring («Balanced scorecard» på engelsk) er et vurderingssystem som tar utgangspunkt i en virksomhets strategi, hvor målet er å følge opp denne jevnt i alle de ulike virksomhetens ledd:
Dette gjøres for å få bedre greie på hvor høy effektivitet man har. Det kan høres komplisert ut, men i praksis trenger det ikke være vanskeligere enn å lage store tabeller (gjerne i et regneark) hvor alle viktige (operasjonelle) mål listes opp, nåværende status, samt valgt strategi (dvs. implementerte tiltak) for å komme dit.
Eksempel #1: En bedrift ønsker at kundene i gjennomsnitt skal få svar innen 1 time når de tar kontakt (innenfor åpningstidene). Nåværende status (siste rapport) viser et gjennomsnitt på 3.5 timer. Valgt strategi kan da f.eks. være at man fra nå av begynner å publisere generelle spørsmål og svar som ofte går igjen. Dermed blir det færre henvendelser fra kunden å besvare og da vil ventetiden begynne å gå ned ….. I neste periode vil man da på nytt undersøke status og eventuelt gjøre korrigeringer, hvis man ikke ser (nok) bedring.
Eksempel #2: Balansert målstyring for et sykehus, her er det masse masse detaljer.
Internregnskap er et informasjonssystem som viser hvordan ståa er når man har visse mål man forsøker å bevege seg mot. Et annet navn er driftsregnskap. I motsetning til ved eksternregnskap er det ikke noen lovpålagte regler for hvordan noe skal gjøres.
Med dagens teknologi har man anledning til å registrere både finansiell og ikke-finansiell informasjon mer eller mindre i sann tid.
Det finnes flere typer regnskap, de to mest brukte er nok:
Kost pluss er en form for prisregulering hvor man kun får lov til å ta seg betalt for det man har av direkte kostnader, samt et tillegg for alternativkostnader.
Tillegget for alternativkostnader blir nytteprofitten – det man er nødt til å tjene i tillegg til det regnskapsmessige overskuddet. Har man ikke dette er ikke driften lønnsom, ergo man har incentiv til å holde på med noe annet.
Prisdiskriminering er det samme som prisdifferensiering. Man tilbyr samme vare eller tjeneste til flere forskjellige priser.
Fungerer så lenge de enhetene med lav pris ikke lekker (verken direkte eller indirekte) til de som ellers ville betalt mer. Priselastisiteten er ulik. Og hvis man kan sette sin egen pris i minst et av de markedene man skal selge i.
Er man eneste produsent i et marked, eller en av veldig få, så er man monopolist.
Da gjelder følgende kurver:
Som med et vanlig uperfekt konkurrerende firma blir optimal mengde solgt den hvor marginal inntekt (altså nytte) er lik marginal kostnad.
Når en bestemt økning i produksjonsressurser gir en enda større økning i det som produseres har man stordriftsfordel.
Dette er det samme som skalaøkonomi, skalafordel og «economies of scale».
Når det blir endring i mengde fordi man endrer prisen er dette priselastisitet.
Formel: 
Om priselastisiteten er mer enn 1 er den elastisk. Er den akkurat lik 1 er den enhetselastisk/nøytralelastisk. Og om den er mindre enn 1 er den uelastisk.
En kostnad som allerede er påløpt og som man ikke får gjort noe med er en senket kostnad. Den er derfor vanligvis irrelevant når man skal ta en økonomisk beslutning.