Kategori: Litteratur

Et språklig virkemiddel som brukes hele tiden er sammenligninger: «Du er blid som ei sol.», «du er like fattig som ei kirkerotte», «du er sulten som en hest», osv. Her blir betydningen av en ting overført til å gjelde noe annet. Dette gjør det gjerne mer livlig.

Om en sammenligning gjøres uten et sammenligningsord kaller man det bare for en metafor. Da får man i stedet «du er ei sol.», «du er ei fattig kirkerotte», «du er en sulten hest». Og siden ingen bokstavelig talt kan være ei sol, ei rotte, eller en hest, skjønner de fleste at det må være snakk om en sammenligning, bare av typen metafor.

Dette virkemiddelet blir del av den skjulte argumentasjonen.

Hva er det skriveren ønsker å fortelle med en tekst? Hva er poenget/poengene som vedkommende prøver å formidle til leseren underveis?

Klarer man å forstå dette så har man oppfattet budskapet til forfatteren. Men man må ofte lese mellom linjene. Alternativet er at forfatteren i stedet bruker noe/noen i teksten, som et talerør for direkte kommunikasjon med mottaker. Og noen ganger kan budskapet være åpent for flere tolkninger, men kun helst i skjønnlitteraturen.

En tekst har et motiv på lik linje med et fotografi. Hva ser du ved første øyekast, når du ser på et bilde? Ser du en person? En vase? En blomst i en vase? Dette er motivet i fotografiet. I en tekst vil man i stedet lese om personen, vasen, blomsten i en vase, etc. Dette er da motivet i teksten. (Teksten kan være en roman, en novelle, whatever.)

Det en tekst handler om, enten direkte eller indirekte, er tekstens tema. Dette kan f.eks. være kjærlighet, livet, døden, angst, familie, sjalusi, ondskap vs. godskap, reise, matlaging, verdensrommet, .., i grunn hva som helst. Dette gjelder like mye for sakprosa som fiksjon. Velger man ikke et tema, men skriver om helt tilfeldige ting vil ikke teksten gi særlig mye mening.

Når man ønsker å argumentere for noe, må man åpenbart benytte fakta som støtter ens synspunkt. Men dette er bare halve bildet, man kan også spille på følelser for å engasjere mottaker og få vedkommende over på sin side.

Førstnevnte type kalles åpen eller direkte argumentasjon, da den er veldig lett å få øye på. Her kan som regel mottaker undersøke om det som sies stemmer, ved å gjøre egen research. Eller så er kildene kanskje oppgitt direkte, noe som gjør faktasjekken til ren rutine.

Skjult eller indirekte kommunikasjon derimot, er vanskeligere å være bevisst på. Her benyttes forskjellige litterære virkemidler for å påvirke mottakeren i det skjulte. Se virkemidler for å lære om forskjellige typer.