Verdireguleringsmodellen

IFRS har flere metoder for å fastsette verdi, en av dem er kalt verdireguleringsmodellen (VRM). Denne modellen er på mange måter en gyllen middelvei mellom det å bruke anskaffelseskost med avskrivninger+nedskrivninger og IFRS’ virkelige verdi (som er markedsverdi) uten forringelseskostnader.

Med VRM balansefører man første gangen med utgangspunkt i anskaffelseskost. Også foretar man avskrivninger (slik som i GRS) senere år som vanlig. Men i tillegg skal man gjøre verdireguleringer – enten positive eller negative, når fastsatt verdi avviker vesentlig fra den virkelige.

Positiv verdivurdering tas som inntekt i utvidet resultat. Dette gir økt utsatt skatt (se SØMF vs. SRMF) og økt skattekostnad som også føres opp. Differansen mellom inntekten og økningen i utsatt skatt føres opp i verdireguleringsreserven – et fond for urealisert gevinst. Dette er bundet egenkapital, dermed kan man ikke manipulere utbyttegrunnlaget.

Får man en negativ verdivurdering skal denne helt eller delvis reversere tidligere virkninger av positive verdivurderinger. Effekten av negative verdivurderinger føres ellers over det ordinære resultatet. Senere postive verdivurderinger må da helt eller delvis reversere disse.

VRM passer fint når man har dårlig informasjon om hva som til enhver tid er den faktiske virkelige verdien – altså markedsverdien, for en bestemt eiendel. Altså er modellen veldig hjelpsom. Og ikke nok med det; den slår også to fluer i èn smekk ved å både 1) vise slitasje/forbruk (via avskrivninger), samtidig som 2) balanseført verdi er nærme den virkelige verdien.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.