Pant

Når man har et pant er dette en særrettighet til å søke dekning for et pengekrav i en bestemt ting, f.eks. fast eiendom. Det kan også være andre ting, så lenge det har økonomisk verdi og lovlig kan omsettes. (Det er dog ikke praksis å ta pant i folks personlige eiendeler som klær o.s.v. Heller ikke namsmannen gjør dette. Grøss.)

Debitor gir ikke panterett til en kreditor for å være snill. Kreditor vil pant som et ufravikelig krav fordi vedkommende ønsker sikkerhet for oppfyllelse av et pengekrav. Dette er svært vanlig for langsiktige og eller risikofylte avtaleforhold.

Det finnes tre hovedtyper av pant:

  • Avtalepant – altså pant via avtale, gjerne for penger mot å gi pant, se pantel. §§ 2-1 — 4-17.
  • Legalpant – dvs. lovbestemt pant – pant som kommer av lovgivning. Se pantel. §§ 6-1 — 6-4.
  • Utleggspant – pant som namsmannen stifter, se pantel. §§ 5-1 — 5-14.

Når man ønsker å benytte panterettigheten bruker man enkelt og greit et tvangskraftig særlig tvangsgrunnlag:

  • § 8-2 ved pant i løsøre og § 9-2 når det i stedet er salgspant.
  • § 10-2 ved pant i finansielle instrumenter, pengekrav, mm.
  • § 11-2 ved pant i fast eiendom, skip, o.s.v.
  • § 12-2 ved pant i adkomstdokument.
  • § 13-2 ved krav på noe annet enn penger.

For noen formuesgoder må man innom tingretten når man ønsker tvangsdekning, dette gjelder blant annet fast eiendom, se tvangsl. § 11-3 (1).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.