Kant mente at erkjennelse er produktet av både sanselighet (evnen til å sanse) og forstand (evnen til å tenke). Men sansemangfoldet må ordnes i tid og rom så krefter i sinnet kan gjøre det til en helhetlig enhet som kan oppfattes. Deretter benytter forstanden ulike kategorier for å kunne erkjenne det som er sanset. Alt dette foregår mer eller mindre ubevisst og automatisk.
Hans etikk styres av to imperativer:
- Det hypotetiske. Som sier at hvis man vil målet må man være villig til middelet.
- Det kategoriske. Også kalt universialiseringsprinsippet. Som sier at man skal handle etter den maksime man vil skal være allmenn lov.
Altså er han en pliktetiker.